Boka er ikke en spenningsbok, men den forteller mer om hvordan de tre går gjennom utrolig mye dritt i livene sine.
Temaet i boka er at selv om man ikke kommer fra en dårlig familie, kan man havne litt på skråplanet. Boka tar også for seg vennskapet mellom folk som vanker i samme dårlige miljø.
Budskapet i boka er nok at man ikke bør bruke narkotika og at de som er stoffavhengige og narkomane ikke har det så bra.
Jeg følte at boka var vanskelig å komme inn i i starten, men når jeg først kom meg inn i den, var det en god bok. Boka er også en slags form for en selvbiografi. I likhet med Ingvar Ambjørnsen er hovedpersonen i boka en forfatter. Ambjørnsen var veldig glad i å lese og hadde problemer med rettskriving på ungdomskolen, det samme gjelder for Erling Haefs i boka. Ambjørnsen har også vært med i miljøer med mye narkotika, og han har aldri lagt skjul på at han selv har brukt narkotiske stoffer. At Ambjørnsen skriver om noe han kan, gjør at boka blir enda mer realistisk.
Å lese en bok synes jeg er helt greit, men jeg synes ikke at det å skrive en blogg var noe for meg.

